Innlegg v/diakon Tormod Kleiven
Livet vårt er en historiefortelling om oppturer og nedturer, om fortvilelse og tap, men også om glede og håp.
Å forsøke å holde livet sammen, er lettere sagt enn gjort. Vi har med oss en mangfoldig livshistorie. Vi er vant til å reflektere over den, men kanskje ikke like vant til å kjenne etter hva følelser og kropp forteller oss? For hodet (tankene våre), følelsene og kroppen fortelle oss ulike livshistorier – og vi trenger å lytte til alle disse tre kildene for å finne en livsfortelling som rommer hele oss med alt vi er.
Hode og tanke er ofte det vi har størst tillit til og forholder oss til. Det er der vi kan finne ord og språk som etablerer en forståelse vi kan leve med om oss selv. Men hode og tanker alene kan være en svært upålitelig kilde til helheten i livsfortellingen vår, fordi vi ofte fristes til å sortere bort det som ikke er tålbart i livet vårt. Men det utålbare eller vanskelige blir ikke borte, selv om vi skyver det unna! Det blir bare plassert i en blindsone hvor vi tror vi kan slippe å forholde oss til det.
Følelsene våre er langt mer pålitelige. De forteller oss ikke alltid hva som er krevende, men at noe er krevende i livet vårt, det som skaper mismot, fortvilelse, tapsopplevelse og maktesløshet. De er viktige kilder til å oppdage hva vi bærer på i livet uten å ha et språk som forteller oss hva det er.
Kroppen vår er kanskje den mest sannferdige livshistorieforteller. Det som gjør vondt fra livet vårt setter seg også ofte i kroppslige reaksjoner og «vondter».
Marit Vold Heddan skrev et klokt innlegg om blant annet dette i Vårt Land 25.januar i år. Jeg siterer fra hennes innlegg: Jeg er et misjonærbarn som har hatt det bra i 40 år. Som har mestret livet og svart bekreftende på at det har gått helt fint å gå på internatskole. Jeg er også et misjonærbarn som har opplevd omsorgssvikt da jeg ble sendt på internatskole i 3 år, fra 5. til 7. klasse. Jeg måtte bli over 50 år før jeg skjønte det. Jeg har hatt så stort behov for å vise at jeg har klart meg, ønsket å passe inn, vise at jeg har håndtert livet minst like bra som «alle andre» har gjort. (…) Å sette ord på og belyse det vonde og såre er ikke å se bort fra de gode opplevelsene, men det er å snakke sant om eget liv … etter 40 år. Å tillate seg selv å sørge, å utforske egne følelser og grenser minsker avstanden mellom ens indre og ytre jeg. Det er helbredende å få bekreftet eksistensen av det vonde, såre og vanskelige. Det gir rom for å puste fritt.
Hun beskriver nettopp hvordan den livshistorien vi har i følelser og kropp trenger å finne ord slik at vi kan ta eierskap til dem. Dette gjelder ikke bare misjonærbarna, det gjelder oss alle.
Når vi bruker våre tanker og refleksjoner til å lete etter ord som beskriver hva følelser og kropp forteller oss om livet vårt, kan vi sørge for at det såre og vonde også kan gis plass i minnebildet vi bærer på og sette sitt sannhetsbærende preg på livsfortellingen vår. Det kan være de tap vi har lidd på grunn av at relasjoner gikk i stykker, eller det kan være savn som trenger seg på.
Vi vet at for mange misjonærforeldre er en del av dette i sorgen over å ha mistet så mye av barnas barndom. De fikk ikke være den som trøstet eller leste høyt på sengekanten om kvelden. De var ikke der når barnet deres trengte hjelp med lekser. De kunne ikke ta imot barnet når det våknet om morgenen. Det er en sorg som kanskje tankene kan bagatellisere, men som følelsene og kroppen kjenner tyngden av.
Livshistorien vår er historien om hele livet vårt. Hvordan kan vi arbeide for å holde hele livet sammen – hvor både refleksjon, følelser og kropp er inkludert i historien vår?
Det er noe som heter livsforsoning. Livsforsoning er en betegnelse på den individuelle bearbeidingsprosessen som er nødvendig for å komme til rette med det som har negativt preget livet og selvforståelsen vår.
Et positivt resultat av en slik bearbeidingsprosess er at vi kan komme til rette med negativt pregende livserfaringer (som krenkelser, sår, sorg og tap), slik at de får en rettmessig plass i livshistorien uten å prege og styre vår livsopplevelse i nåtid.
Det betyr at fortiden ikke lenger – i hvert fall ikke i samme grad – okkuperer nåtiden slik at ikke fortiden styrer, bestemmer og preger forholdet vi har til oss selv, til hverandre og til barna våre.
Livsforsoningsarbeid er nødvendig for oss alle, men ikke minst når vi og våre nærmeste bærer på sår som preger både hvordan vi har det med oss selv og med hverandre i hverdagslivet.
En metafor:
- Livet vårt er som hjemmet vårt; det har mange rom
- Dagligstua er der vi oppholder oss
- Så har mange av oss et rom eller kott hvor det er rotete, skittent og uoversiktlig. Det er der vi plasserer det i livet som vi ikke vil skal være der, men heller ikke har krefter og mot til å rydde opp i. Derfor holder vi døra til det rommet mest mulig lukket.
- Men nettopp fra dette rommet i livet vårt kan det tyte ut gammelt støv og skitt både til dagligrommet vårt og andre deler av livsrommet vårt. Vi vil ikke ha det der – men det presser seg fram likevel.
- På samme måte kan følelser og minner komme plutselig og ubedt tilbake, ofte slikt som vi ubevisst har prøvd å skyve unna. Men de har ligget der i skyggene i livene våre og vil påvirke hvordan vil har det med oss selv og andre i dag.
- En viktig sannhet er at det vi ikke vil vedkjenne oss i livet vårt, det gjør noe med oss. Det vi vedkjenner oss (selv om det kan være vondt og smertefullt), det kan vi gjøre noe med.
Livsforsoningsarbeid er
- å våge å stille spørsmål ved og tvile på gamle sannheter vi bærer på om livet
- å ta på alvor de følelsene og kroppslige reaksjonene som forteller at vi bærer på noe tungt og krevende
Det er dette mange misjonærbarn har gjort de siste årene, ofte i samtaler med kompetente medvandrere. De har våget å stille spørsmål ved om de gode minnene de bærer med seg likevel ikke er hele sannheten. De har våget å slippe fram følelser som ble begravd i underbevisstheten da de var små fordi de lærte at de ikke var verdt å lytte til. De ble fortalt at de skulle si at de hadde det fint, at de ikke skulle gråte, ikke måtte bringe skam over foreldrene sine. For mange har det vært frigjørende å våge å lytte til sin egen indre stemme i voksen alder og å skrive historien sin om igjen, slik at den omfatter både det gode og det vonde. Det betyr:
- Et oppgjør med fortiden.
- Et oppgjør med løgn.
- Et oppgjør med oppfatningen av at Gud var mer glad i hedningene enn i dem.
Et slikt oppgjør er livsforsoningsarbeid. Det åpner opp for å kunne forsone seg med det som skjedde, og kanskje med både Gud, misjonen og foreldrene sine.
Som forelder har du kanskje godt mange skritt i det jeg her kaller livsforsoningsarbeid. Likevel tror jeg vi alltid trenger å stille spørsmålet om vi trenger å gå flere skritt i et slikt arbeid både for vår egen del og for våre barn. At vi stiller oss selv følgende spørsmål:
- Hva slags livsforsoningsarbeid har jeg behov for?
- Har jeg fått hjelp til å vedkjenne meg smerten og tapene jeg har opplevd?
- Kanskje trenger jeg også en samtalepartner, som kan hjelpe meg til å ta de oppgjør som trengs? Til å kjenne på de følelsene som er smertefulle?
Vi er gitt til hverandre for å kunne bære oss selv. Vi er derfor dypest sett en gave til hverandre slik at vi i størst mulig grad kan oppdage oss selv. Derfor kan vi alle trenge å ha en samtalepartner hvor vi kan få hjelp til å se om etablerte sannheter trenger å skrives om, og få hjelp til å ta et oppgjør med fastlåste mønstre fra fortida som fortsatt preger hvordan vi møter hverandre i nåtida.