Innlegg v/diakon Tormod Kleiven
Det å snakke med egne barn om smertefulle sider av oppveksten, er krevende. Særlig når en kanskje kjenner på skyldfølelse fordi valg en selv tok som foreldre er en vesentlig grunn til den smerten barna ble påført og kanskje fortsatt strever med.
Dere sitter med ulik erfaring. Ulik erfaring av i hvilken grad det har vært mulig å snakke åpent med barna i voksen alder om det som har vært vanskelig. Og følelsene mange av dere har knyttet til dette temaet er mangfoldige og kanskje også motsetningsfylte.
Kanskje det for en del av dere er skyldfølelse og en følelse av å ha mislyktes som ligger øverst? Du har ønsket å nå fram, men så gjorde anklagene fra barna eller egen skyldfølelse det så vanskelig å snakke sammen? Eller sorgen og sinne har gjort at barna lukket seg? Eller kanskje du har en god opplevelse av å ha nådd fram og at du klarte å få til en god dialog? For noen kan følelsene knyttet til dette temaet også være blanda med oppgitthet, skal vi aldri bli ferdig med denne barndommen? Eller motsatt, du har aldri hørt annet fra barna dine enn at de hadde det bra og trivdes på skolen og i all hovedsak har fått med seg gode minner. Er det også galt? Blir en mistenkt for å ikke ha gått dypt nok eller at det er noe som holdes skjult?
Så komplekst og komplisert er dette temaet. Jeg vil bare understreke noen få momenter:
Da barna deres ble sendt bort til internatskole, beskriver mange at de plutselig ble voksne. De måtte ta ansvar for seg selv som 7. og 8. og 9.åringer. Og ikke bare det, de måtte også ta ansvar for dere foreldre. De fikk beskjed fra skolens personale at hvis de viste at de var lei seg eller skrev hjem om sine sorger, så ble dere lei dere og ble hindret i den viktige tjenesten dere hadde. De måtte ta ansvar for deres følelser. Det var rollebytte. For noen kan det fortsatt være tilfelle. Kanskje de trenger å høre at dere er foreldre, og i dag tåler dere både å høre og bære det de ble utsatt for. Men da trenger dere kanskje selv også å bli ivaretatt av noen andre, for å stå i dette.
Det andre jeg vil understreke er at dere er viktige for barna deres. Kanskje en selvfølge å si, men det er ikke alltid en føler det slik, særlig ikke hvis kontakten i perioder har vært brutt og fortsatt er dårlig. Men selv om dere i dag skulle oppleve at kontakten er på et minimum, lengter alle etter å bli møtt av foreldrene sine. Å bli møtt og bli forstått. Og da er spørsmålet: Hva kan du gjøre videre, for i enda større grad å nå fram til barna dine? For å møte dem der de er? De trenger dere.
Det tredje jeg vil understreke er viktigheten av å lytte til det barna sier. Å lytte bedre betyr i praksis:
- Å lytte etter det de faktisk sier istedenfor å si hva dere tror de sier utfra eget perspektiv.
- Å lytte istedenfor å komme med forklaring og revidering, som barna vil oppleve som unnskyldning og bortforklaring. Å forklare = å forsvare
Barna trenger først og fremst å bli møtt med en respons hvor dere bekrefter det som de sier og blir møtt med vilje og evne til å være hos dem med empati og omsorg for det lille barnet som fortellingen deres handler om. Eksempler:
- Vi var der ikke da du trengte oss
- Vi lyttet ikke godt nok da du fortalte oss at du hadde det vondt
- Du skulle ha sluppet å oppleve det du forteller
- Det er vårt ansvar som foreldre at du ble sviktet som barn
Still om nødvendig spørsmål for å forstå bedre det de sier.
Derfor er det viktig å ha noen andre enn eventuelt ektefelle å snakke med om dette for å bearbeide det som samtalene med barna har bidratt til å skape av minner og opplevelser for egen del.
Mange misjonærbarn ønsker bare at du tar ansvaret uten å komme med et forklarende tillegg: Jeg er lei meg for at vi gjorde dette mot deg og påførte deg så mye smerte. Unnskyld.
Barnas formidling skal tas imot og godkjennes. Så trenger dine behov for å protestere, reagere og moderere også utløp, men ikke i møte med barna.