Haraset leirsted var Henning Vestbys fristed som barn og ungdom. Der ble han kristen, og der lærte han hvor godt det er å «ha noe å stå opp til». Det siste er viktig også nå – når han akkurat har fylt 80.
Som guttunge ble Henning plassert bakerst på en krakk under møtene på bedehuset. Mora måtte vite hvor hun hadde urokråka si.
– I dag heter det ADHD, sier 80-åringen nøkternt.
Det har preget livet hans, sammen med stamminga. På skolen ble han mobbeoffer. Barndomsminnene er sammensatte.
Et fristed
Men Haraset ble et fristed. Henning var fast inventar på alle leirer han kunne. Der fikk han venner, og lederne var gode forbilder. Det var også der han bestemte seg for å følge Jesus.
Den beslutningen har holdt. Gjennom vind og blest og stillere farvann. For livet ble ikke helt som Henning hadde tenkt.
Etter et år på bibelskolen i Oslo, kombinert med tjeneste i Hedmark indremisjonskrets, drømte han om å bli diakon. Men det var ikke penger til den slags. Henning humrer:
– Jeg ville jobbe med mennesker, og når jeg ser tilbake, er det jo det jeg har gjort. Mest som selger.
Strakk ikke til
Frivillig arbeid i Misjonsforeningen på Hamar ble det snart mindre av. Kona Margrethe, som Henning traff på Hamar, ble syk ganske ung.
Med fire gutter og egen dagligvarebutikk, strakk ikke tid og krefter til. Senere var han borte på jobb det meste av uka.
– Vi var innom på møter og hørte til i ei fellesskapsgruppe. Ikke blant de trofaste. Men vennene på Misjonshuset var trofaste mot oss.
Henning trekker fram et eksempel:
– Da Margrethe fylte førti og allerede slet med helsa, kom de på besøk – med rørlegger, elektriker og en oppvaskmaskin.
Han blir stille.
– I etterkant ser jeg at vi ble båret av Gud og mennesker i alle de årene, sier han – og roser både vennene på Misjonshuset og «englene» de møtte ved utallige sykehusinnleggelser.
– Margrethe klagde aldri. Hun trøstet omgivelsene, understreker han. Men selv ble han etter hvert utslitt.
Da kona døde i 2014, hadde Henning blitt uføretrygdet. Kroppen orket ikke mer, og uroen han har kjent på hele livet, førte han inn i en mørk dal.
Men så våknet ildsjelen i han igjen. Henning skjønte at han måtte ta tak. Så han gjorde to ting: Meldte seg til tjeneste på Misjonshuset – og på tur med en kristen reiseoperatør.
Altmuligmann
Turfellesskapet ble til stor glede, og nå er Henning jevnlig på besøk hos kjæresten på Vestlandet.
Begge har mistet en kjær ektefelle, og de har stor glede av hverandre. Men begge har også et kristent fellesskap og familie de ikke vil flytte fra.
For Hennings er tjenesten på Misjonshuset dypt meningsfull. Han begynte som kjøkkenassistent når det trengtes. Siden har det balet på seg.
Han er altmuligmann; litt vaktmester, sjåfør, tar seg av utleie og sørger for tekst på veggen. Det er ingen tvil om at energien har vendt tilbake.