Marit Elisabeth Berling er skoleutvikler i Normisjon. Noe av det hun liker aller best er å sjekke inn på våre skoler for en natt eller to, og virkelig få leve internatskolelivet.
Helt i starten av dette året var Folke-høgskolen Sørlandet målet mitt.
Snøen hadde endelig kommet til sør-landet disse første dagene i januar etter å ha glimret med sitt fravær i førjulstiden.
Det første som møtte meg da jeg kom inn på skoleområdet, var en av de internasjonale elevene som gikk rundt og bare så storøyd rundt seg. Han kommer fra Filippinene, og hadde aldri sett snø i sitt liv. Øynene skinte av glede!
Gjensynsglede
De første elevene jeg møtte innenfor døra, var stipendiatene. Det er ikke uvanlig at noen av stippene (stipendiatene) er de første jeg prater med når jeg kommer til en skole. De har det gode blikket for å se folk rundt seg.
Jeg satte meg ned med et par av dem, og spurte litt om hvordan livet på skolen var. De fortalte oppglødd om gjensynsglede etter ferien, om nyttårsballet som var til helgen og om turer de snart skulle reise av sted på.
Da jeg spurte hva som var det aller beste med å gå på folkehøgskole, var de begge enige om at det gode miljøet og fellesskapet med de andre elevene sto høyt i kurs.
Masse lærdom
De delte også litt om rollen som stipendiat. Om gleden over å få lov til å være med og se andre vokse og bli tryggere, og om utfordringene med av og til å måtte være profesjonelle i rollen som stipendiat og ikke kun venn.
De trodde begge at de ville ta med seg masse lærdom fra dette året videre i livet, uansett hva de kom til å jobbe med.
Det var flott å høre deres kloke refleksjoner, og jeg tenkte at skolen var heldig som hadde slike gode stipper.
Jeg tenkte også at stippene var heldige som fikk gleden av å ha enda et slikt år, og håpet at de, på samme måte som meg, ville se tilbake på tiden på folkehøgskolen som noe av det mest verdifulle de hadde opplevd i livet.
25 år etter at jeg selv gikk på folkehøgskole, har jeg fortsatt noen av mine beste venner derfra. For en velsignelse!
Omsorg for elevene
På kvelden var det tirsdagsmøte i stua, og jeg fikk gleden av å ha en andakt. Jeg valgte å bruke anledningen til å minne dem på at de er høyt elsket av Gud.
Vi kan ha så mange ulike stemmer i hodet, som forteller oss at vi ikke er bra nok, flinke nok, pene nok osv. Men Guds stemme forteller oss dette; du er uendelig verdifull.
Etterpå fikk jeg en god prat med en av elevene. Noe av det flotte han fortalte meg var at akkurat dette kjente han på her på skolen; at de ansatte og medelevene var med og viste hverandre denne kjærlig-heten.
Da jeg dagen etter var med de ansatte på morgenbønn, hørte jeg deres omsorg for elevene i bønnene de bad, og jeg kjente på en stor glede over det unge mennesker får møte på våre skoler.
En investering for livet
Jeg unner alle ungdommer et år på folkehøgskole. Et år der de får møte ansatte som ser det som et kall å være til stede for dem.
Et år med medelever å leve ærlige liv sammen med – kanskje venner de får beholde som gode støttespillere gjennom hele livet. Et år fylt med opplevelser og mestring på helt andre arenaer enn de tretten skoleårene før dem har gitt.
Og et år med tid og rom til å utforske hvem de selv er – og kanskje også hvem Gud er. For en investering i livet videre!