– Våg å gå på det Gud kaller deg til! 

I denne intervjuserien vil du finne vitnesbyrd fra ulike mennesker i hele organisasjonen vår. Dette er nummer 12 i serien.

– Det ligger meg på hjertet å se  at flere tør å si ja til det som Gud kaller dem til, sier  Hildegunn  Håbrekke (50). 

Tekst: Normisjon – foto: privat – publisert 22.03.23 

Pedagogen, menighetsplanteren og trebarnsmoren  bor  i  dag  i  Trondhjem, og jobber  som pastor og sjelesørger i Norkirken Trondheim Salem.  

Men at hun skulle ende opp som pastor i Trøndelag var helt utenkelig for seks år siden. Da var  hun og  familien  bosatt på Sørlandet,  og hadde ingen  tanker om å flytte.  

Men  Gud hadde  andre planer.  

Som lyn fra klar himmel 

-I 2017  kjørte  jeg og  familien  til  Norkirken i  Trondhjem  for å delta  i  en  konfirmasjon, forteller Håbrekke.

–  Da  vi  ankom kirken var det enda en  god  stund til  gudstjenesten   skulle starte.  Derfor reiste jeg meg  for å  hente en  kopp kaffe.

Med ett skjer det noe  uventet.  

Plutselig kjenner Håbrekke at tårer begynner å presse på. Så slår  tre  tydelige setninger  ned i  hjertet  hennes:  

«Her er det godt å være.»  «Her hører  jeg  til.»  «Her  er  jeg hjemme.» 

Opplevelsen av at Gud taler til henne  kommer som lyn fra klar himmel.  Håbrekke  er  definitivt ikke på jakt etter  noen ny retning i livet. Hun har absolutt ingen ønsker om  å  rykke familien  opp fra Sørlandet.  

-Hva i alle dager skal dette bety? under hun.

Et kall til å flytte?

 I bilen på  vei hjem forteller Håbrekke mannen sin Roald om opplevelsen hun har hatt.  Også han kan forteller at han har opplevd det spesielt å være i Salem.  

«Kaller Gud oss til å flytte til Trondhjem?» er spørsmålet som ligger og dirrer i luften mellom dem.   

Men det hele føles overveldende. Døtrene deres er ikke en gang ferdige på ungdomsskolen!

En absurd avisoverskrift

Håbrekkes mann begynner  å skrolle på mobilen. Så havner han på  nettsiden  til Adresseavisen.  Der lyser en overskrift rett mot ham:  

«Snart er Hildegunn en del av Trondhjem» 

– Absurd,  ler  de  begge to, og konkluderer med at  de i alle fall ikke kan  flytte til Trondhjem  fordi det står  i Adresseavisen!

 Men  vel hjemme  igjen bestemmer de seg for å ta erfaringene på alvor og søke Guds ledelse i bønn. 

Hvem skulle trodd? 

I noen måneder ber de om at Gud skal vise dem hvor veien går videre. Etter hvert kjenner de begge to at de blir samstemte på det utenkelige:  

Gud leder familien deres inn i en ny epoke i Trondhjem.  

Sammen med tenåringsdøtrene pakker de ned alt de eier og flytter. Snart har de blitt en del av miljøet i Norkirken Trondhjem Salem.  

Halvannet år senere får Håbrekke en overraskende forespørsel.

En utfordring     

Jann  Even  Andresen, som er hovedpastor  i Salem, ringer henne.  Håbrekke forventer at han skal spørre henne om administrativ hjelp i kirken.  

 Men  pastor  Andresen  har  andre planer: 

– Han spurte om  jeg ville hjelpe til med pastorale  oppgaver!  Da ble jeg rystet og litt skjelven, forteller  Håbrekke.  

Men selv om spørsmålet rører noe på dypet i henne, blir hun umiddelbart konfrontert med en mørk tanke som ikke så lett vil slippe taket:

«Hvem tror du egentlig at du er?»

En kamp

 Håbrekke  bruker  den kommende påsken til å  faste og  be.  I bønn  opplever  hun  at Gud gir henne fred for at hun skal svare «ja». Men  tankene om at hun ikke  duger vil ikke gi slipp på henne:

«Du er ikke bra nok», «Ingen kommer til å høre på en kvinne», «Ekteskapet ditt er ikke sterkt nok» tordner det inni henne.

Et ord i rett tid

Håbrekke kontakter en dame  som  hun vet  har  en sterk bønnetjeneste.  Uten å nevne noe om hva slags valgsituasjon hun står i,  ber hun om forbønn.

I bønn blir damen  minnet om et bibelvers:

  «Jeg  får det så tydelig for meg at  du ikke må sette lyset ditt under en bøtte»,  sier  hun. (Matteus 5,15) 

Bibelordet treffer Håbrekke rett i hjertet.

Tar skrittet 

Etter hvert klarer trebarnsmoren å mobilisere det motet hun trenger for å svare «ja». Gradvis får hun vokse inn i rollen som pastor. 

I dag kan hun fortelle at hun trives i pastor-tjenesten:  

 – Oppgavene mine er både meningsfulle og givende. Jeg får bruke de gavene som jeg opplever at Gud har lagt ned i meg, smiler hun.  

Et hjertesukk 

I dag brenner pastoren og sjelesørgeren spesielt for at jenter og kvinner skal våge å si ja til det som Gud leder dem til:   

– Jesus løftet, anerkjente og gav tillit til kvinner på en radikal måte. Jeg elsker å se jenter og kvinner som reiser seg, og som vokser inn i det Gud har for dem!

Pastoren og sjelesørgeren avslutter med en kort oppfordring til alle som kjenner at Gud leder dem til noe, men som kjemper med følelsen av å ikke strekke til:  

– Hold fast på det som Gud har talt over livet ditt – og våg deg utpå vannet!

Les flere vitnesbyrd fra intervjuserien vår her