Høring om organisasjonsutvikling
Innledning | Internasjonal misjon | Regional utvikling | Sentralleddets rolle | Høringssvar
Regional utvikling
Regionene har en sentral plass i Acta og Normisjons organisasjonsstruktur. Men dagens regionale organisering er utviklet over tid og med andre rammebetingelser enn dagens – både i samfunnet og i organisasjonen selv.
Her kan du lese om:
- Stor variasjon mellom regionenes situasjon
- Hva som utfordrer spesielt
- Tre modeller for videre utvikling
Nedgangen i antall tradisjonelle foreninger, kombinert med veksten i menigheter som i økende grad organiserer, finansierer og bemanner egen virksomhet, endrer tyngdepunktene i organisasjonen. Dette utfordrer økonomi, ressursflyt og tilhørighet.
Regional utvikling handler derfor om hvordan Normisjon best kan organiseres for å løse sitt oppdrag i dagens virkelighet. Denne utredningen gir et samlet bilde av situasjonen i regionene, løfter fram sentrale utfordringer og peker på mulige modeller for videre utvikling.
Bakgrunn og utgangspunkt
Normisjon er organisert i 12 regioner som alle er selvstendige juridiske enheter, med unntak av region Nord, som tidligere har fusjonert med Normisjon sentralt. Regionene har bl.a. ansvar for:
- oppfølging av menigheter og andre fellesskap
- lokallag, leir og ledertrening i Acta
- ansatte og frivillige i egen region
- bindeledd mellom Normisjon sentralt, fellesskapene og direktemedlemmene
- innsamling til regionen og bidrag til internasjonalt misjonsarbeid
- leirsteder, skoler og annen virksomhet
Utredningen av regional utvikling bygger på brede samtaler med regionledere, styrer og ansatte, og gir et bilde av stor variasjon mellom regionene når det kommer til:
- ressurser og økonomi
- bemanning og ledelseskapasitet
- forholdet til menigheter
- størrelse og geografisk utstrekning
Samtidig peker utredningen på noen felles hovedutfordringer.
Temaer fra regionsamtaler
Utredningen oppsummerer følgende temaer fra samtalene med regionene:
Begrensede lederressurser
I de tolv regionene er det fem regionledere i full stilling, to i redusert stilling, to ulønnede regionledere og tre regioner uten regionleder. Enkelte regioner har vanskelig for å bemanne styrer.
Ledelsesstruktur
På grunn av situasjonen nevnt over, har flere regioner en begrenset lederfunksjon både regionalt og nasjonalt. Det er forholdsvis stort strekk i organisasjonen mellom ledelse som utøves sentralt, regionalt og lokalt.
Felles støttefunksjoner
Regionene ønsker mest mulig tidsbruk innen kjernevirksomhet. De fleste ønsker felles administrative støttefunksjoner velkommen, f.eks. arbeidsgiveransvar, HMS, kommunikasjonstjenester, økonomi og rapportering.
Rolle overfor menigheter
Det blir stadig flere menigheter i Normisjon og regionene har ulike funksjoner ovenfor disse. Noen menigheter og regioner har stor nytte av hverandre, mens andre har lite aktivt samarbeid.
Rolle overfor leirsteder
Få bemannede leirsteder går i balanse. Leirstedenes underskudd truer arbeidet økonomisk i flere regioner, men er allikevel viktige for formålet.
Barne- og ungdomsarbeid
Acta – barn og unge i Normisjon – utgjør en sentral del av det regionale arbeidet. I de fleste regioner er leir og lokallag fortsatt bærebjelker i aktiviteten. Antall Acta-lag har samlet sett vært økende etter pandemien, og antallet har holdt seg forholdsvis stabilt over de siste 25 årene.
Selv om flere regioner fortsatt besøker en del lokallag i Acta, er regionenes tidligere omfattende reiseruter til lokallag for å ha andakt og annen oppfølging, noe av det en har redusert arbeidsinnsats på de siste årene. Selv i regionene med størst aktivitet og flest lokallag, er antallet ansatte i Acta begrenset til 2–3 årsverk.
Dette til tross for en gjennomgående holdning blant regionstyrene om at Actas arbeid skjermes fra kostnadskutt så langt det lar seg gjøre. Flere regioner prioriterer Acta-ansatte foran lønnede regionlederstillinger. Fellesskap bestående av voksne og eldre kan klare seg uten lønnede forkynnere og regionarbeidere, men oppfølgingen av Actas lokallag og leirarbeid forsøkes opprettholdt med ansatte.
I forlengelsen av barne- og ungdomsarbeidet framstår overgangen til unge voksne som et særlig viktig utviklingsområde. Overgangen fra Acta-arbeid til aktiv deltakelse i Normisjon sine fellesskap oppleves ofte som sårbar, og unge voksne faller i noen grad utenfor eksisterende strukturer. Dette gjelder særlig i livsfaser preget av studier, etablering og flytting.
Arbeidet med og for unge voksne skjer i et samspill mellom Acta, menighetene, Normisjons skoler og regionen. Gjennom Acta og lokale fellesskap plantes tro og engasjement tidlig, skolene utvikler identitet og lederskap i en avgjørende livsfase, og menighetene i studentbyene leder unge voksne inn i varig tilhørighet og tjeneste. For denne aldersgruppen er sammenkobling i Acta og Normisjon avgjørende.
Fellesskapsbyggende arbeid, planting og utvikling
Fellesskapsutvikling og menighetsplanting er et strategisk satsingsområde i Normisjon. Samtalene viser stor variasjon i hvordan regionene jobber med dette. Flere følger opp mange aktive menigheter og fellesskap, mens andre har få eller nesten ingen. Noen regioner har konkrete strategier for planting og utvikling, mens andre mangler kapasitet til å følge opp slike initiativer.
Antallet mindre, lokale fellesskap for voksne er nedadgående i hele landet, mens antallet mennesker som er involvert i menighetene i Normisjon vokser i antall. Mange regioner har stor bevissthet om oppfølging av egne menigheter, og flere regioner er formelt arbeidsgiver og til dels administrasjon for menigheter i sitt område.
I en undersøkelse blant foreningene i Normisjon (ikke Acta-lag eller menigheter), responderte 203 foreninger. Foreningene i Normisjon har i gjennomsnitt 18,5 medlemmer og de fleste medlemmene er over pensjonsalder. 84% av foreningene som har svart betegnes som seniorfellesskap.
Til tross for at de fleste foreningene kun gjennomfører sine aktiviteter på månedlig basis, svarer halvparten at de har sett mennesker komme til fellesskapet eller til tro i løpet av de siste fem årene, mens halvparten ikke har hatt nye mennesker i den samme perioden.
Når det kommer til bruk av regionens ressurser, er den mest benyttede tjenesten forkynnelse i foreningen. 20% av foreningene oppgir at de ikke tar i bruk regionens ressurser (forkynnelse, leir/arrangementer, besøk til styremøter/årsmøter, sparringspartner, administrative oppgaver eller kurs/utrustning). I gjennomsnitt benytter en forening regionens ressurser 2,5 ganger pr år.
Foreningene har også svart på hvor de tror foreningen er om 5-10 år. 17% av foreningene tror de vil være et voksende fellesskap i fremtiden, mens 24% av foreningene regner med minkende oppslutning og 12% tror de ikke lengre eksisterer om 5-10 år. Omtrent 4 av 10 foreninger i Normisjon antar altså at de vil samle færre mennesker eller blir nedlagt de nærmeste årene.
Misjonsengasjement i regioner og fellesskap
Misjonsengasjementet er i stor grad til stede i Normisjon, og mange foreninger og menigheter støtter internasjonalt arbeid. Flere regioner arrangerer egne misjonskvelder, misjonsforum eller har faste avtaler med prosjekter. Noen har tett kontakt med utsendinger og internasjonale partnere, mens andre opplever at misjonsarbeidet er lite integrert i det regionale arbeidet. Et gjennomgående ønske er mer målrettet og tilgjengelig informasjon om misjonsarbeidet.
Enkelte regioner har spesielt fokus på utvalgte misjonsland og -prosjekter, ofte knyttet til at det har vært utsendinger fra den aktuelle regionen. Men ettersom fellesskapene i regionene har engasjement for ulike misjonsarbeid, har det hittil vært lite samkjøring av misjonsengasjementet regionvis. Dette utfordrer regionenes rolle som inspirator for misjonsengasjement, ettersom det krever kunnskap om mange ulike misjonsarbeid.
Tidligere hadde flere regioner egne ansatte som arbeidet med dette, men det har blitt nedprioritert de siste årene. Flere steder er det imidlertid grupper av frivillige som gjør en viktig oppgave med å oppdatere organisasjonen fra misjonsarbeidet.
Selv om misjonsengasjementet har ulike former og uttrykk, er det sikkert at både direktemedlemmer, enkeltgivere og fellesskapene i regionene bidrar til finansieringen av misjonsarbeidet. Det synes nødvendig å styrke engasjementet for internasjonal misjon ytterligere, og på andre måter enn det regionene har kapasitet til i dag.
Regionenes økonomi
Normisjons regionale arbeid er i stor grad finansiert av gaveinntekter fra mennesker tilknyttet lokale fellesskap. Utviklingen i givermønsteret gjør at denne modellen ikke lenger vil være bærekraftig for regionene. Blant nye generasjoner er stadig flere hjemmehørende i Normisjons egne menigheter og har sin givertjeneste der.
Dette givermønsteret svekker regionøkonomien over tid dersom menighetene ikke blir større bidragsytere ut over sin egen virksomhet. Det samme prinsippet gjelder i utgangspunktet for Actas regionale arbeid, som i stor grad beror på regionenes gaveinntekter.
Flere regioner bruker oppsparte midler i håp om at situasjonen skal snu, eller for å realisere bevisste satsninger i regionen. Enkelte år kan testamentariske gaver eller andre ekstraordinære inntekter være avgjørende for resultatet. I flere regioner har det vært gjort grep for å forbedre driftsøkonomien, f.eks. salg av leirsteder.
De siste årene har henholdsvis 3 (2022), 4 (2023) og 3 (2024) av de 11 juridisk selvstendige regionene gått i økonomisk balanse eller overskudd. Regionenes driftsresultat påvirkes av innsamlingsmodellen i Normisjon ved at gaver fordeles forholdsmessig mellom hovedkontorets og regionenes regnskaper.
Modeller for videre utvikling
Høringen presenterer tre alternative modeller for regional utvikling:
- Dagens regionstruktur – med økt samarbeid om fellesfunksjoner
- Færre regioner – sammenslåing til større enheter
- Misjonssenter – med flere enheter
I tillegg har utredningen tatt for seg en fjerde modell; fusjon mellom region og hovedkontor, men denne anses av landsstyret å være urealistisk – basert på tidligere erfaringer og Normisjons organisasjonskultur.
De øvrige modellene vurderes som aktuelle alene eller i kombinasjon med hverandre. Utredningen åpner for at ikke alle regioner velger én og samme modell, og at alternativene dermed må kunne fungere med hverandre.
Et innspill fra Normisjon sentralt, er et ønske om å redusere antallet regionale kontaktpunkter. Dette er også i tråd med utviklingen hos flere regioner, som de siste årene har måttet velge løsninger med regionleder på frivillig basis, i deltidsstilling eller å drive uten regionleder. Dette hensynet er mulig å ta i alle tre modellene. Dersom Acta foretrekker å opprettholde en Acta-leder i hver av dagens regioner, bør det ikke være noe i veien for det.
Klikk på overskriftene under for å lese mer om hva som ligger i de tre modellene.
Denne modellen tar utgangspunkt i at regioner opprettholdes som selvstendige juridiske enheter med egne styrer, arbeidsgiveransvar og økonomi. Utviklingen skjer ikke gjennom strukturelle fusjoner, men gjennom større grad av samhandling og ressursdeling mellom regioner, og eventuelt mellom regioner og Normisjon sentralt.
Kjernen i modellen er å etablere mer forpliktende samarbeid om oppgaver som i dag løses parallelt i mange regioner, ofte med begrensede ressurser. Dette kan gjelde administrative funksjoner som økonomi, lønn, HR, IT, kommunikasjon og rapportering, men også innholdsrettede områder som lederutvikling, Acta-arbeid, leir- og kurskonsepter eller felles kompetanseutvikling.
I praksis kan modellen innebære at regioner kjøper tjenester av hverandre, deler stillinger i definerte roller (f.eks. regionleder, Acta-leder eller administrativ funksjon), eller etablerer felles løsninger der dette gir mer effektiv bruk av tid og kompetanse. Modellen åpner for fleksibilitet og lokale tilpasninger, samt at samarbeid kan utvikles gradvis.
Denne modellen innebærer at dagens regionale struktur forenkles gjennom sammenslåing av regioner til færre og større enheter, med felles styre, ledelse og administrasjon. Sammenslåing kan skje geografisk (naboregioner) eller ut fra funksjonelle hensyn, der regioner med komplementære styrker og utfordringer går sammen.
Hensikten med modellen er å etablere mer robuste regioner og forenkle struktur. Færre regioner reduserer antallet styrer og administrative enheter, og frigir dermed ressurser til kjernevirksomhet. For Normisjon sentralt kan modellen gi færre kontaktpunkter, noe som kan styrke samhandling, strategisk ledelse og oversikt.
Modellen forutsetter grundige prosesser, god involvering og tydelig kommunikasjon om hva som skal videreføres, prioriteres eller eventuelt avvikles etter sammenslåing. Den stiller også krav til at det arbeides aktivt for å ivareta frivillighet, lokale initiativ og engasjement i større strukturer.
Misjonssenter-modellen bygger på etablering av tettere og mer integrert samarbeid mellom flere eksisterende enheter, for eksempel regioner, menigheter, skoler og andre virksomheter. Et misjonssenter er ikke en juridisk enhet, men et formalisert samarbeid gjennom avtaler.
Formålet er å samle ressurser, kompetanse og ledelse i større og mer bærekraftige fellesskap, uten at de enkelte enhetene mister sitt juridiske ansvar, eierskap eller identitet. Samarbeidet kan omfatte felles strategi, ledelse, personalpolitikk, administrasjon, kompetanseutvikling og konkrete prosjekter.
Misjonssenter-modellen gir mulighet for å koble lokale miljøer tettere på organisasjonen som helhet, spesielt å involvere menigheter og skoler mer direkte i regionalt og nasjonalt arbeid.
Dersom de deltakende regionene består med egne ansatte, blir deres rolle å sammenkoble misjonssenterets ressurser med alle de lokale fellesskapene og enhetene i regionen.
Gå til neste tema
Innledning | Internasjonal misjon | Regional utvikling | Sentralleddets rolle | Høringssvar