Acta-leder Kathy Celi Venås lever med blikket rettet både mot Norge og hjemlandet Ecuador. For henne handler misjon om å se mennesker, bygge relasjoner – og vise at kirken virkelig er et sted for alle.
Foto: Johan Behrentz
– Jeg ga Gud sju år av livet mitt i Norge. Etter det ba jeg ham ta oss til et annet land. Nå er de sju årene gått – og fortsatt er jeg her, sier Kathy Celi Venås og smiler.
Den sprudlende Acta-lederen i Møre står midt i Norkirken Molde og slipper inn flere titalls videregående-elever. På menyen står gratis «Jesus-burgere». Sammen med fellesskapsleder i Normisjon Møre, Eimund Kringstad Skjæret, kommer hun raskt i prat med ungdommene.
– Vi gjør dette for å vise godhet og rive ned fordommer enkelte kan ha mot en kristen kirke. Selvsagt ønsker vi at de skal bli kjent med Jesus, men det er ingen forutsetning for å få burger. Vi har heller ikke direkte forkynnelse, forklarer Kathy.
Ved bordene deles det ut en bibelrebus som skaper engasjement og samtale.
Kirke og lokalsamfunn
At kirken engasjerer seg i nærmiljøet, er en selvfølge for Kathy. Hun er vokst opp i en nykristen familie i storbyen Guayaquil i Ecuador. Faren var pastor i en lokal menighet og hadde et tydelig sosialt blikk.
– Når veiene i området ble støvete eller gjørmete, tok kirken kontakt med myndig-hetene på vegne av lokalsamfunnet. På den måten ble menigheten en medspiller, ikke bare et møtested, forteller hun.
Denne erfaringen har formet hennes syn på misjon.
– Når du møter menneskers konkrete behov, åpnes det også rom for å snakke om det åndelige. I Ecuador kan det handle om mat og helse. I Norge tenker jeg det største behovet ofte er mangel på sosial kontakt.
Målet med Jesus-burgere er derfor enkelt:
– Å vise at kirken er et sted hvor hvem som helst kan komme. Og så ønsker vi å bygge relasjoner med ungdommene, smiler Kathy.
Foto: Johan Behrentz
Menigheten ble familien
Kathy er nummer tre i en søskenflokk på fem. Hun ble døpt katolsk, og foreldrene drev på slutten av 1990-tallet en liten butikk som også solgte alkohol og tobakk. Da først moren, og senere faren, ble kristne, tok livet en ny vending.
– De sluttet å selge alkohol og tobakk, og far plantet etter hvert en luthersk menighet der han ble pastor, forteller hun.
Som eldste datter fikk Kathy tidlig ansvar hjemme, samtidig som hun engasjerte seg i menighetsarbeidet.
– Menigheten ble vår familie. Til jul handlet det ikke om hvilken del av slekta vi skulle feire med, men hvem vi skulle invitere hjem – og hvem som hadde mindre mat enn oss, sier hun.
Teologistudier – og kjærligheten
Drømmen om å følge i farens fotspor vokste tidlig fram, og veien til teologistudier i Bolivia og Peru var ikke lang. Noen måneder før studiestart hadde hun blitt kjent med misjonær Odd Magnus Venås fra Molde.
– Vi giftet oss da jeg var 21 år, på nyttåsaften i 2011, forteller Kathy.
Etter endt utdanning flyttet de tilbake til Ecuador, hvor de arbeidet i 3,5 år i menigheten familien hadde plantet. I løpet av denne tiden fikk de også to barn.
Foto: Privat
Sjokkert over stillheten
– Tenkte du noen gang at du skulle flytte til Norge?
– Vi visste at vi en dag skulle dit, men behovet i kirka i Ecuador var stort. Jeg forstod ikke hvorfor Gud ville sende oss til Norge, forteller Kathy.
Kathy og Odd Magnus er landkoordi-natorer for Normisjons vennskapsavtale med lutherske menigheter i Ecuador. De reiser jevnlig tilbake og arrangerer blant annet familie- og lederleirer.
Da hun først kom til Norge, opplevde hun kultursjokket umiddelbart.
– Jeg husker første gang jeg satt i en togkupé. Ingen snakket sammen. Alle hadde headset og så ned i mobilen. Jeg sa til Odd Magnus at hvis vi flytter hit, kommer jeg til å hilse på alle jeg møter.
Hun ler – men blir raskt alvorlig.
– Det kan godt hende folk hadde det bra, men for meg virket mange triste.
Å se mennesker med Guds øyne
Kathy har holdt løftet sitt. Antennene er alltid oppe – på bussen, blant naboer eller i hverdagsmøter.
– Jeg vil så små frø av tro. Så får Gud la dem vokse, smiler hun.
Hun mener ikke forskjellen mellom Ecuador og Norge først og fremst handler om kultur.
– Det finnes bare én kristen kultur: å se mennesker med Guds øyne. Vi må be om frimodighet – og så må Gud gjøre resten, sier Kathy.
Som Acta-leder prioriterer hun tid med unge, og mener travelhet ofte ødelegger relasjoner.
– Jeg er mer opptatt av at ungdommene skal bli kjent med Jesus enn hvilken organisasjon de velger. Norkirken, bedehuset, Skole-laget – det spiller ingen rolle. Bare de finner et åndelig hjem.
Foto: Johan Behrentz
Stolte av troa
Kathy innrømmer at hun ikke alltid ser like tydelige livsendringer i Norge som i Ecuador.
– Der endrer hele det sosiale livet seg når noen blir kristne. Her er rammene tryggere. Men jeg blir utrolig glad når jeg ser ungdommer stå i kø for å bli hjelpeledere. Det er noe å bygge på.
Hun tror stolthet over troen kan være smittsom.
– Når unge er trygge på hvem de er, kan det trekke andre til Jesus.
Løfte om syv år – og videre
– Du ga Gud et løfte om syv år i Norge. Men nå er du på overtid?
– Det var en krevende periode da de sju årene var gått. Ikke fordi jeg mistrives her, men fordi jeg hadde gitt Gud et løfte. Da var det noen som spurte om Gud kanskje ville ha meg litt lenger i Norge. Det løsnet noe.
Nå ser Kathy framover – med blikket fortsatt rettet begge veier.
– Jeg ønsker mer allsidig utdanning, med tanke på framtidig teltmaker-misjon i et land der man ikke kan evangelisere åpent.
Hun smiler igjen.
– Jeg står fortsatt med ett ben i Norge og ett i Ecuador. Og det lever jeg godt med, avslutter hun.