En idé om å starte kafé i Thailand førte til en reise som ingen kunne planlagt på forhånd.
Det er grillfest i hagen hjemme hos Kjetil og Live Gundersen i Mukdahan, Thailand. Barna løper omkring, og praten går på kryss og tvers.
Etter hvert trekker vi inn i stua, bort fra leken og latteren, og Kjetil begynner å fortelle.
Om en kaffedrøm som startet med nesten ingenting.
Om mennesker han egentlig ikke skulle ha møtt.
Om en kaffebrenner som plutselig ble gitt til dem. Og om alle de små tingene han i ettertid ser som bønnesvar.
Fra drøm til noe konkret
Sammen med familien har Kjetil og Live vært utsendinger i Thailand i over syv år, gjennom IMI-kirken Stavanger.
De har brukt mye av tiden på å bygge relasjoner, utruste ledere og bidra til at mennesker og menigheter kan vokse i troen.
For familien handler livet i Thailand om en drøm: at flere mennesker skal få oppdage hvem Gud er, ikke som en fjern Gud, men som en god og nær far.
Men hvordan gjør man en slik drøm konkret?
For Kjetil begynte svaret etter hvert å ta form i noe ganske hverdagslig.
– Kaffe, smiler Kjetil.
Kunne ingenting
I Thailand dyrkes det kaffe, og stadig flere får øynene opp for kvalitetskaffe. Samtidig begynte Kjetil å se en mulighet til å gjøre noe mer enn å drive en kafé.
Kanskje kunne de skape arbeid. Kanskje kunne de bygge et sted hvor mennesker kunne møtes. Kanskje kunne kunnskap om kaffe bli en vei inn til mennesker som ellers aldri ville kommet i kontakt med en kirke.
Men han kunne ikke noe om kaffe.
– Jeg kunne ingenting. Jeg visste hvordan man brukte en presskanne, og jeg hadde drukket litt kaffe i Norge. Det var egentlig all kompetansen vi hadde, forteller han.
Likevel opplevde han at dette var noe Gud ledet dem mot.
Og så begynte reisen.
En mann med et navn
Gjennom nettverket de hadde fått i Thailand, kom de i kontakt med mennesker som kjente mennesker som kjente andre.
På en reise til Filippinene fikk de høre om en kvinne som jobbet med kaffe på New Zealand. Hun hadde erfaring fra kaffekonkurranser og mye kunnskap om faget.
Kontakten ble starten på de første samtalene om hva det egentlig ville innebære å starte noe innen kaffe.
Så dukket et navn opp.
Caleb.
En mann i Nord-Thailand som var kjent som en av de fremste kaffeekspertene i landet. Han hadde reist til USA for å lære mer om kaffe, arbeidet i et kaffebrenneri og tatt kunnskapen med seg tilbake til Thailand.
Men hvordan skulle de få møte ham? De hadde et navn. En provins. Men nesten ingen annen informasjon.
– Jeg fikk en veldig tydelig følelse av at jeg ikke skulle ringe ham. Jeg skulle bare snakke med ham, forteller Kjetil.
Dermed satte Kjetil seg på en buss, tok fly til Bangkok og reiste nordover sammen med et team fra staben. Derfra kjørte de flere timer over fjellene.
Jakten på kaffemannen
Da han kom fram, hadde han fremdeles ikke fått tak i Caleb.
– Vi hadde hørt om en kafé som solgte kaffe fra ham. Kanskje noen der visste hvor han var. Så vi kjørte dit, forklarer Kjetil.
Og akkurat idet de gikk inn på kaféen, kom en annen mann inn.
Han hadde egentlig aldri vært i området før. Han hadde vært i en begravelse og var på vei hjem, men hadde bestemt seg for å stoppe for en kopp kaffe.
Han visste hvor Caleb holdt til.
– Hvis ikke vi hadde kommet inn på akkurat den kaféen samtidig med ham, hadde vi aldri funnet fram, sier Kjetil.
Til slutt stod de utenfor barndomshjemmet til Caleb. Han var ikke hjemme, men foreldrene var der.
Telefonen til Caleb
Det viste seg at de hadde vært misjonærer i Thailand siden 1960-tallet. De hadde arbeidet i mange år med å oversette Bibelen til et lokalt språk.
Da Kjetil fortalte hvorfor han var kommet, ringte faren til sønnen.
Dermed fikk Kjetil kontakt. Ikke gjennom en nettside eller et kontor. Men gjennom en telefon fra stua i barndomshjemmet.
«Hvem vil du at dette skal renne over til?»
Samtalen med Caleb varte i nærmere tre kvarter. Kjetil fortalte om drømmen om å bygge noe rundt kaffe.
Caleb var ærlig. Mange hadde forsøkt å starte kaffebedrifter i Thailand. De fleste lyktes ikke. Men han var villig til å hjelpe.
Og to uker senere kom en ny beskjed.
Caleb fortalte at han selv hadde gått og kjent på at han hadde fått så mye, og at han hadde spurt Gud:
«Hvem vil du at dette skal renne over til?»
– Han sa at vi var et bønnesvar, forteller Kjetil.
Og så spurte Caleb:
– Har dere en kaffebrenner?
Caleb hadde selv bygget en kaffebrenner. En maskin verdt flere hundre tusen kroner. Den ville han gi til familien.
Fra garasjen til kaffebrenneriet
Men før kaffedrømmen kunne bli virkelig i Thailand, måtte Kjetil lære. Tilbake i Norge fikk han etter hvert mulighet til å arbeide på en kafé på Nærbø.
I halvannet år lærte han om brenning, smaking, menyutvikling og kundebehandling. Resten av tiden øvde han hjemme. I hagen. I garasjen hos svigermor. På kjøkkenet.
Samtidig sparte familien penger til prosjektet.
– Vi bodde gratis hos svigermor og valgte å bruke det vi tjente til å investere i prosjektet. Det var en måte å gi det vi hadde, forteller Kjetil.
Det som hadde begynt med en idé, begynte nå å ligne på noe ekte.
Det som renner over
For Kjetil handler kaffeprosjektet likevel om langt mer enn selve kaffen.
Caleb har en sterk visjon om å bruke kunnskapen sin til å løfte kaffebønder i Nord-Thailand.
Han arbeider med hele verdikjeden – fra dyrking og prosessering til brenning og servering – og utvikler utstyr som også mennesker med begrensede ressurser skal kunne ta i bruk.
Her møtes visjonene deres.
Kjetil og Live drømmer om et kaffeakademi hvor mennesker kan lære faget uten at økonomien skal være en hindring. Et sted hvor mennesker kan få kunnskap og praksis – og ta det videre til egne lokalsamfunn.
Kanskje skapes nye arbeidsplasser. Kanskje får en kaffebonde bedre betalt for avlingen sin.
Det som renner over, skal få renne videre.
Steve Halsetroenning
Gud i det hverdagslige
Når Kjetil ser tilbake på reisen, er det likevel ikke først og fremst kaffebrenneren han trekker fram. Det er detaljene.
En mann som tilfeldigvis kommer inn på en kafé akkurat samtidig. En far som tilfeldigvis sitter hjemme. Dører som fortsetter å åpne seg.
– Det er noe med å kjenne Gud så nært og så detaljert inn i så hverdagslig ting, forteller han.
For Kjetil har kaffereisen blitt et vitnesbyrd om at Gud ikke bare er interessert i de store øyeblikkene.
– Han er også med i arbeidet. I relasjonene. I økonomien. I det man ikke hadde planlagt, sier han.
Og kanskje er det nettopp det et kall noen ganger ser ut som: Ikke en ferdig plan. Ikke full oversikt.
Bare et lite steg.
Og så et til.
Gud vil mer enn kaffe
Huset i Mukdahan begynner å ta kvelden og barna har lagt seg.
Kjetil sitter fortsatt i stua og forteller.
Han snakker om kaffe, mennesker og alle dørene som har åpnet seg.
– Jeg tror Gud vil mer enn kaffe.