Som 15-åring ble hun giftet bort og mishandlet av sin alkoholiserte mann.
Deres tre barn måtte hun ta vare på helt alene. Så fikk Sunita en mulighet
som berget livet hennes.
Det er januar 2024. Lyden av elven som renner nedover dalen blander seg med lyden av en symaskin. I veikrysset der veien inn til landsbyen og hovedveien opp til nærmeste tettsted Hingada møtes, ligger en liten butikk laget av bølgeblikk.
Sunita* sitter bak en symaskin og tråkker rytmisk mens en skoleuniform får sømmene sydd med presise sting.
Denne butikken har Sunita fått bygget fordi hun har fått støtte og opplæring gitt av United Mission to Nepal (UMN), en av Normisjon sine samarbeidspartnere.
Vi møter henne sammen med UMN sin feltarbeider Madhuri. Sunita begynner å fortelle sin historie.
– Da jeg var 15 år og gikk i 8. klasse på skolen, ble jeg giftet bort av mine foreldre…
Så bryter hun sammen i gråt.
Giftet bort
Bajang-provinsen, med sine mange fjell og daler, ligger nord i Nepal. Den er omgitt av de høye Tibetanske fjellene i nord-øst og India i sør-vest.
Mange fra Bajhang-området drar over grensen til India for å arbeide, da det ikke finnes nok arbeidsplasser i deres eget lokalsamfunn. Selv om dette kan føre til utnyttelse og menneskehandel, er det en livsviktig inntekt for fattige familier.
Sunita tørker tårene og sier at hun gjerne vil fortelle sin historie. Hun vokste opp som en vanlig jente. Gikk på skole og lekte sammen med de andre barna
– og levde slik barn gjør.
Men familien var fattig. Og som mange andre jenter i samme situasjon, ble hun giftet bort som 15-åring til en fremmed mann for å gi familien mer inntekt.
Det var slik Sunita havnet i en liten landsby i Bajhang-provinsen, langt borte fra familien sin.
Mannen jobbet i India, men Sunita ble likevel med han tilbake til hans landsby. Hennes fremtid var å være hos sin manns familie, slik tradisjonen sier. Mannen hennes fortsatte å jobbe i India og var borte lenge om gangen. Sunita var alene og ble ikke godt mottatt av sine svigerforeldre.
Siden hun kom fra en fattig familie, hadde hun ikke egne penger og ble derfor sett ned på.
Da hun var 17 år, fødte hun deres første barn.
Vold og traumer
En dag havnet mannen hennes i en bussulykke i India, og som et resultat av den opplevelsen, endret han adferd. Han begynte å drikke.
Når mannen var hjemme fra arbeidet i India, kunne han være en støttende far og
ektemann, men når han drakk og ble full, mistet han kontrollen og ble voldelig mot Sunita. Han ble også voldelig mot foreldrene sine og havnet i slosskamp med de andre i landsbyen.
Sunita og mannen hadde nå tre barn, og spesielt den eldste gutten ble stille og innesluttet av å se sin far på denne måten. Da faren ble anmeldt til politiet, stakk han av til India og gjemte seg.
De fem første årene av ekteskapet var et traume for den unge kvinnen. Hun måtte forholde seg til svigerforeldrene som behandlet henne dårlig, leve i frykt for sin voldelige ektemann, og i tillegg oppdra sine tre barn alene.
Følte seg fengslet
Mannen hennes ga henne også lite av det han tjente i India, og hun hadde ikke noe penger selv.
Politiet snakket med mannen om at han måtte respektere sin kone og familie, men til liten hjelp. Sunita var redd for at han led av en psykisk lidelse som blir trigget av alkoholen. Hun ønsket at han skulle få hjelp på et sykehus, men det psykiatriske tilbudet i dette området var svært dårlig.
Uten egen inntekt, steder å gå og noen som tok henne i forsvar, følte hun seg utrygg og fengslet i sitt eget hjem.
Fremtiden var mørk.
Se film om Sunita sin historie:
Symaskinen
Men da alt så mørkt ut, kom hjelpen i form av en symaskin. Hun kom i kontakt med arbeidet som UMN driver gjennom prosjektet Like mye verdt.
Slik fikk hun mulighet til å få en startpakke som inkluderte opplæring i å sy, arbeid og oppfølging. Med denne startpakken kunne hun starte sin egen butikk langs veien og ta imot kunder.
Hun spesialiserte seg på skoleuniformer, og litt etter litt begynte hun å få egen inntekt. Dette gjorde noe med hvordan både mannen og svigerforeldrene så på henne – hun begynte å få deres respekt.
Nå kunne hun være økonomisk selvstendig, bidra til utgifter hos svigerfamilien, og viktigst av alt – hun kunne legge av penger til barnas skolegang.
Hver kveld ber hun for sine barns fremtid, og at hun kan gi dem en god utdannelse. Sunita har også kommet inn i en samtalegruppe hvor hun kan diskutere sine opplevelser sammen med andre.
Selv om ting er blitt bedre nå, forteller hun at hun fortsatt er utrygg for fremtiden.
Vil familielivet med hennes manns alkoholproblem fungere, vil barna føle seg trygge, og vil butikken hennes bli lønnsom fremover?
Nye tråder
To år er gått, det er sommer 2026. Sunita går ned langs risterassene og over elven, låser opp døra til butikken og setter i gang med å sy.
Butikken går bra, hun kan betale mat og andre utgifter – og i tillegg kan hun legge av en liten sum hver måned til barnas skolegang.
Hun liker jobben godt.
Hun har også startet med å videreutvikl ferdighetene sine og lære seg nye teknikker. Det vil hjelpe henne med å sy klær som er trendy på markedet nå,
og som igjen vil gi mer inntekt. Det gjør henne motivert.
Telefonen vibrerer. Det er mannen som ringer fra jobben India. De har jevnlig kontakt på telefon når han er borte, og det går mye bedre med han. Nå sender han også penger som går til mat og andre kostnader. De snakker om at neste gang han kommer hjem, så skal de reise og besøke Sunita sine foreldre.
Når samtalen er ferdig, tenker hun at hjemmet kjennes ikke lengre som et fengsel. Barna har det bra på skolen og hun har en mann som ikke er voldelig lenger.
Har fått styrke
Arbeidsdagen er over. Sunita går opp bakken og hjem for å forberede møtet i samtalegruppen som ble startet av UMN. Nå er hun blitt veileder.
I denne gruppen er det både menn og kvinner, og de lærer om viktigheten av rettigheter for kvinner. Dette har gitt Sunita styrke til å kjempe imot enhver form for vold, en sak som er svært viktig for henne.
Alt det hun har opplevde som har brutt henne ned, har også styrket henne til
å ikke gi opp.
Det vil Sunita nå formidle videre til kvinner i samme situasjon: at de som opplever vold, ikke må forbli stille, men stå opp for sine rettigheter og søk en hjelpende hånd.
Symaskinen ble en redning for Sunita og har gitt henne styrke og mot. Nå vil hun kaste ut livlinen som reddet henne, til andre kvinner som står i samme situasjon.
*Sunita er ikke hennes egentlige navn. Hun er anonymisert av personvernhensyn
Hvis du vil gi en gave til dette prosjektet så kan du gjøre det her