Varmen slår imot oss i det vi går ut av flyet som har landet i Dakar. Det føles uvirkelig å være tilbake i Senegal, seks år etter at vi som utsendinger for Normisjon måtte evakuere på grunn av pandemien.
Seks år med savn. Seks år da pionerarbeidet øst i Senegal gikk fra å være å være pulsen vår, til å havne i periferien.
Alltid med et savn, og med spørsmålet hengende over oss: «Vil vi noen gang reise tilbake dit?».
Etter flere år med et sterkt ønske om å besøke venner og arbeidet igjen, hadde jeg personlig lagt tanken fra meg da familien Moskvil tok kontakt med oss i høst, og spurte om vi ville reise ned til Senegal med dem i vinter.
Noen måneder senere var vi tilbake på Afrikas vestligste punkt, og dermed i gang med en spesiell og følelsesladet reise med tankene vekslende mellom fortid, nåtid og framtid.
Møtet i Linstows gate 3
Jeg husker øyeblikket så godt, dagen da vi ble presentert for pionerarbeidet til Normisjon i Senegal, av daværende internasjonal leder Dag-Håkon Eriksen.
Vi hadde på dette tidspunktet vært i kontakt med flere misjonsorganisasjoner og nesten blitt overveldet av alle mulige misjonsland vi fikk til vurdering.
Møtet i Linstows gate skilte seg derfor ut.
I dette møtet ble det tydelig at Normisjon trengte en familie til å stå sammen med Moskvil i det nystartede arbeidet helt øst i Senegal.
Det er noen ganger ting bare kjennes riktig. Det ble dermed Senegal på oss, med forberedelser i Trondheim og Albertville, og deretter tjeneste i Senegal fra 2017–2020.
Fra punktum til komma
Siden 2020 har det har vært utfordrende å følge Normisjon sitt arbeid i Senegal på avstand.
Mye handler om savn og sorg. Noe handler om å se at arbeidet gradvis har fått færre norske utsendinger, og en usikkerhet om hvor veien bærer videre for dette pionerarbeidet.
Før avreise var derfor tanken å sette et endelig punktum for årene våre i Senegal, og legge dette kapittelet bak oss.
Jeg skjønte fort at denne turen ville føre til et komma mer enn et punktum. Å se at arbeidet lever videre, om så på en annen måte enn vi hadde sett for oss, ble en sterk opplevelse.
Det gjorde at turen ikke bare handlet om å se tilbake, men også om å glede seg over det som er. Samt å bli fylt med en forventning om hva som kommer, og hvordan vi kan ta del i det.
Jeg ønsker å trekke fram noen opplevelser som gjorde spesielt inntrykk på oss.
Fire menneskemøter
Det var sterkt å bli invitert hjem til de kamerunske misjonærene Djong Nouwa og Justine, som nå følger opp deler av Normisjon sitt arbeid. Vi fikk feire gudstjeneste med dem og andre troende i byen.
Det er spesielt å kjenne at man står sammen med den verdensvide kirken om oppdraget Jesus gav oss, og at Gud sprenger grenser for hvilke rammer vi setter rundt hvordan det skal se ut.
Det var trosstyrkende å besøke landsbyen hvor det hele startet, og hvor en kvinne har latt seg døpe.
Der ble vi invitert inn til Oussoubi og Hawa, utsendinger fra den lutherske kirken i Mali, som nå driver videre det menighetsbyggende arbeidet i landsbyen.
Å be sammen med dem, om styrke i tjenesten langt fra familie og venner, gjorde inntrykk på både barn og voksne.
Det var også utrolig å se Marie Boubane som fortsatt vier livet sitt til de utsatte barna på barnehjemmet. Å koble seg på ei som legger ned egne ambisjoner for å gi all sin tid til de aller minste og sårbare, gjorde noe med oss alle.
Så var det oppløftende å se Therese Glendrange i aksjon i Senegal, med sin unike tilstedeværelse og språklige og kulturelle kompetanse.
Ved henne er Normisjon til stede på bakken, om så bare deler av året, for å følge opp misjonærene vi er med og støtter.
Utsendingene fra Kamerun og Mali trenger Normisjon sin erfaring og kompetanse når det kommer til støtte og struktur.
Vi her hjemme trenger utsendinger å koble oss på, for å unngå at dette pionerarbeidet havner i periferien.
Hva blir vår puls?
Disse menneskemøtene, og mange andre, gjorde at Senegal flyttet seg bort fra periferien, og igjen ble en del av vår puls.
Det snakkes mye om nettopp puls i Normisjon om dagen. Hvordan skal den se ut i Senegal?
For at Senegal ikke skal havne i Normisjons periferi, trenger vi tilstedeværelse.
Å ha våre egne utsendinger i Øst-Senegal er muligens ikke avgjørende for Gud og hans gode planer for malinkefolket. Men det påvirker i hvert fall i hvilken grad vi som misjonsorganisasjon kan ta del i det.
Les mer om Normisjons arbeid i Senegal her.