I februar dro 55 nordmenn til Kambodsja sammen med IMI-kirken i Stavanger for å evangelisere og være med på hjelpearbeid. Vi reiste hjem igjen med store tanker og følelser, inspirert av alt vi fikk være vitne til.
Foto: Thomas Thesen
Jeg visste det egentlig før jeg dro: Kambodsja har et annet åndelig klima enn hjemme. Det hadde folk fortalt meg. Men det er en ting å høre om det – og noe helt annet å stå midt i det selv.
Her hjemme er spørsmålet ofte om Gud finnes. Der er spørsmålet helt annerledes. Ingen tviler på at det finnes guder. Folk ber til mange.
Derfor er også utfordringen med å fortelle om Jesus en helt annen enn jeg er vant til. Det handler ikke om å overbevise noen om at Gud finnes.
Det handler om å forklare at Jesus ikke bare er en gud blant mange, men den eneste sanne.
Flere ønsket å ta imot Jesus, men gjerne som et tillegg til alt de trodde på fra før. «Det kan vel ikke skade å ha en til sa de».
Men nettopp derfor måtte de kambodsjanske evangelistene være tydelige: Å ta imot Jesus betyr å vende seg bort fra alle andre guder.
Tett på den åndelige virkeligheten
Mange bar også åndebånd – enkle bånd rundt håndledd eller mage, gitt av en heksedoktor eller en som hadde «kraft». De skulle gi beskyttelse.
For oss er det lett å tenke at dette bare er symbolsk. Men slik fungerer det ikke der.
Folk kjenner den åndelige virkeligheten tett på kroppen. Vi erfarte også at flere ikke ble helbredet før disse båndene ble klippet av.
Noen var redde for å kutte dem. Ikke for sin egen del, men for familien. Barna. Hjemmet. De var redde for at noe kunne skje med dem, eller at de ville bryte relasjonen.
Jeg forstår at det er vanskelig. Det er ikke bare enkelt å ta et slikt valg. Men valget måtte de ta selv.
Foto: Thomas Thesen
Over 500 tok imot Jesus
I løpet av aksjonen tok over 500 mennesker imot Jesus. En etter en skrev evangelistene ned navn, adresse og telefonnummer.
Det var rørende å se ansiktene – noen med håp, noen med smil, noen med glede.
Men arbeidet starter egentlig først etterpå. Pastorer og evangelister vil følge dem opp, invitere dem inn i huskirker og hjelpe dem videre i troen.
Uten oppfølging ville mange forsvinne igjen.
Flere fortalte at de hadde trodd på Jesus som barn, men gradvis glidd bort. Det var nesten som å høre historier hjemmefra. Livet kom i veien. Hverdagen tok over.
Troen er ferskvare, en relasjon som må få plass. Nå ønsket mange å finne veien tilbake.
Store kontraster
I løpet av aksjonen besøkte jeg tre forskjellige flyktningleirer. Det er mange tanker og ulike perspektiv som kommer etter disse besøkene.
Det er vanskelig å beskrive følelsen da vi gikk gjennom porten til den første leiren. En blanding av ydmykhet, ubehag, respekt og en helt ny forståelse av ordet kontrast.
For vi kom jo som en gjeng hvite europeere – velstelte, trygge, med kameraer og vannflasker – og skulle høre historiene deres, be for dem, dele evangeliet.
Og så reiste vi tilbake til hotellet etterpå. De ble igjen. I teltene og i usikkerheten.
Mange hadde flyktet fra alt – hjem, jobb, venner. Noen var småbarnsforeldre. Ressurs-sterke folk. Og nå bodde de under en presenning som knapt holdt sola ute, langt mindre regnet som snart skulle komme.
Foto: Light of life church
På flukt
Myndighetene gjorde så godt de kunne. Mat, helsehjelp, litt skole for barna. Men det var ikke nok. Og alle visste at det ville ta lang tid før de kunne flytte hjem – hvis de noen gang kunne det.
Vi besøkte familier i teltene, hørte historiene deres, ba for dem og delte evangeliet.
Barna hadde sine egne samlinger – lek, latter og glede. Det rørte meg å se dem få være barn, om så bare for en kort stund.
Senere inviterte vi dem til et eget møte. Det ble dans, sang, forkynnelse og forbønn.
Jeg tenker mye på dem. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre annet enn å be og støtte arbeidet videre. Men jeg bærer dem med meg.
Kraften i fellesskapet
Fellesskapet var selve pulsen i hele oppholdet. Light of Life Church – vår samarbeidspartner – fungerer som et nav.
Ut fra dem drives og ledes prosjekter som denne aksjonen, Agenda1, Impuls, ledertrening og internatene der studentene bor.
Jeg blir både takknemlig og ydmyk over å se deres overgivelse og engasjement.
Om kveldene samlet vi oss – rundt 55 nordmenn og rundt 100 fra Kambodsja og andre land. Noen fra Gå Ut Senteret, noen fra YWAM, og ikke minst de kambodsjanske evangelistene.
Vi ba, sang, delte historier fra dagen og lo sammen. Hver kveld føltes som å legge et nytt kapittel til noe større enn oss selv.
Døve hører
Til slutt, en historie om Guds rike som er kommet nær.
Vi fikk be for en mann som ikke hørte noe særlig på det ene øret. Da tolken skulle snakke med ham, måtte han være en cm fra øret og snakke høyt og tydelig til ham.
Vi ba for ham, men det skjedde ingenting. Vi ba totalt tre ganger, men det var ingen forskjell.
Da spurte jeg en av de som var med på turen om hun hadde erfaring med å be for døve, og som hadde fått hørselen tilbake. Det hadde hun. Hun ble med og ba, og han fikk hørselen tilbake.
Nå kunne tolken sitte på en meters avstand og snakke til mannen, og han svarte.
Hvorfor ble han ikke helbredet med en gang? Jeg vet ikke. Er det skuffende at han ikke ble helbredet da vi ba for han først? Nei, egentlig ikke.
Jeg vil selvfølgelig se flere mennesker bli helbredet med en gang, men vet at det er ikke slik det fungerer. Jeg ser at min rolle også kan være en tilrettelegger.
Derfor er det viktig for meg å se hvem som kan være med. Det handler ikke om meg, men om hele Guds folk.
Takk Gud for at ditt rike er kommet nær!
Les mer om arbeidet i Kambodsja her.