Tenk deg at du står i din barndoms moske foran 400 sinte menn, anklaget for å ha blitt kristen. Nettopp det skjedde med en av våre frivillige medarbeidere i Asia.
Gjennom hele barndommen gikk Bilal* på koranskole hver dag før skolen. Fra 06:00 til 07:00.
Om han ikke ville gå, fikk han ikke frokost. Det var morens klare beskjed.
Bestefaren tok han tidlig med i moskeen til bønn og videre opplæring. Slik vokste han opp som de andre barna i landsbyen.
Den kristne onkelen
En dag fikk han høre at onkelen hadde gått av sted og blitt kristen. For en skam! Hvem hadde betalt ham penger for å bli det?
Heldigvis bodde onkelen langt vekk, dermed gikk livet videre stort sett som vanlig, på tross av skammen onkelen hadde påført familien.
Da Bilal var ferdig med grunnskolen ønsket han å studere videre. En dag kom det et tilbud fra tanten og onkelen om å bo hos dem hvis han ville studere i byen.
Nølende tok han imot tilbudet. Dette var tross alt en unik mulighet til å få seg en ordentlig utdannelse. Så fikk han heller svelge den kamelen at de var blitt vantro.
En voksende tro
I tre år skulle han bli boende hos tanten og onkelen. Sammen med tanten begynte Bilal å lese i 1. Mosebok. Sakte, men sikkert vokste interessen for onkelens og tantens tro. Det ble flere bøker og etter hvert vågde han seg på å lese injil, evangeliene, også.
Etter et par år begynte han å kalle seg en etterfølger av Jesus, men hva skulle han si til foreldrene?
Det var moren som fant ut av det først. Hun hadde hatt sine mistanker og dro for å besøke ham. Der kom sannheten for en dag.
Hun tok det relativt greit, men da faren fikk vite det, ble han svært sint og opprørt. Hvordan kunne han svikte familien slik?
Foreldrenes skam
Det ballet på seg for foreldrene til Bilal. Ikke lenge etter valgte også broren til Bilal å følge Jesus. Og senere søsteren med. Dermed var skammen total for foreldrene hans.
Ukvemsordene fra naboer og folk i moskeen haglet. Hva slags unger hadde de oppdratt som alle endte opp med å bli kristne?
For faren til Bilal ble det for mye. Han skyldte på kona for ungenes frafall. Deretter stakk han av hjemmefra og kuttet kontakten med både kone og barn. De hørte ikke fra han på to år.
I et muslimsk samfunn er det ikke bare de som blir kristne som blir forfulgt, det blir også deres nærmeste familie. I Vesten er skam gjerne noe individuelt, men her er skammen kollektiv, den rammer hele familien. Dermed lider de også for Jesu skyld, selv om de ikke tror på han som verken herre eller frelser.
Noen år senere bestemmer Bilal og broren seg for å besøke foreldrene i landsbyen. Faren er kommet tilbake og bor sammen med kona si igjen.
Mor har de ganske god kontakt med, og hun er åpen for å høre dem fortelle om det de tror på. Faren er ikke like åpen, men nå er i det minste kontakten gjenopprettet.
Anklagene i moskeen
Første kvelden hjemme hos foreldrene begynner det å samle seg mange titalls aggressive mennesker utenfor barndomshjemmet deres. De, som Bilal og broren tidligere har gått på koranskole og skole sammen med, er nå sinte og opprørte.
De forlanger at de dagen etter skal komme i moskeen og bekjenne troen på Allah og hans budbringer, ellers blir det «alvorlige konsekvenser».
Mens forbønnsmeldinger strømmer rundt i forskjellige Whatsapp-grupper gjør de to brødrene seg klare til å gå til moskeen. I det de går inn ser de at moskeen er stappfull.
400 menn sitter tett i tett på gulvet. Nå forventer de at de to brødrene benekter all tro på kristendommen. Hva skal de gjøre? Hva skal de si?
Imamen tar ordet og anklager dem med sterke ord for å ha hånet koranen og for å ha blitt kristne. Anklagene er svært alvorlige og Bilal og broren vet at dette kan bli virkelig stygt.
Bilal sier med klar og tydelig stemme at de ikke har snakket stygt om koranen. Det er ingen beviser for det.
Om den andre anklagen sier han: «Vi har ikke blitt kristne, men vi har begynt å følge etter Jesus og tro på ham. Han er sannheten. Hvordan kan dere anklage oss for å følge sannheten? Hvis dere vil straffe oss for det, så må vi bare ta den straffen.»
Etter dette reiser noen av de eldste lederne seg og går raskt frem til Bilal og broren. Plutselig begynner flere av dem å klaske til Bilal og broren i ansiktet. Gjentatte ganger blir de slått og sparket.
Til slutt får de beskjed om å dra fra landsbyen og aldri komme tilbake så sant de ikke vender tilbake til islam. Tidlig neste morgen drar de derfor fra landsbyen tilbake til hovedstaden.
De er tross alt takknemlige til Gud for at de kom helskinnet fra det.
Mor på leir
Denne hendelsen skjedde i fjor sommer. Rett før nyttår arrangerte Bilal og andre troende i storfamilien hans en leir. Der ble moren hans med.
Hun trivdes godt og var svært ivrig på å stille spørsmål til dem som underviste.
Nå ber vi sammen om at også hun blir en etterfølger av Jesus, men en ting vet hun allerede; det kommer til å koste.
*Bilal er ikke hans virkelige navn.
Les mer om Normisjons arbeid i Asia her.